Barn og søvn

Det har stått så mye i avisene i det siste om barn og søvn. Jeg ble bare så provosert og rett og slett skuffet over Aftenposten i dag da de skrev om at stadig flere barn får sovemedisin. Der hadde de dratt inn diverse "eksperter" som har heller urovekkende metoder for å få små barn til å sove. Etter en klagestorm uten like fra flere av mine venner, kom bladet Mamma i dag med en mot-reportasje. Endelig noen som tør å snakke fra hjertet, og som ikke følger alle "eksperter".

Jeg fant denne lille teksten som jeg vil dele, synes det bare er så trist å lese, og blir enda mer trist ved å tenke på hvor mange foreldre som praktiserer dette selv om det er stikk i strid med hva hjertene deres sier. Enda verre er kanskje de som synes dette er greit!? Det vil jeg faktisk kalle omsorgssvikt!

Vær så snill å unngå gråtekurer! 

Du vil aldri angre på å gi barnet trygghet og trøste barnet ditt. Målet for så alt for mange er å få barnet til å sove - koste hva det koste vil. Her er en natt med gråtekur sett fra det lille barnets verden:

Han våkner i tankeløs frykt for den omseggripende stillheten. Han skriker. Hele kroppen brenner av vilje, lengsel, uutholdelig utålmodighet. Han hiver etter pusten og skriker helt til hodet er bankende fullt av lyden. Han skriker til brystet verker, til halsen er sår. Han holder ikke ut smerten lenger, og hulkene blir svakere før de stilner helt. Han lytter. Han åpner og knytter nevene. Han vrir hodet fra side til side, Ingenting hjelper. Det er ikke til å holde ut. Han begynner å gråte igjen, men det blir for mye for den såre halsen, og han gir seg. Han veiver med hendene og sparker med føttene. Han stilner, ute av stand til å tenke, ute av stand til å håpe. Så sovner han igjen.

Har du hjerte til å gjøre dette mot barnet ditt?